Finn din drivkraft

Jeg vokste opp på lille, trygge Bolsøya utenfor Molde. Lenge var fotball alt jeg brydde meg om, og jeg hadde fremtiden foran meg. Da jeg kom på ungdomsskolen falt jeg utenfor: Jeg hadde feil klær, feil sko og kom fra bondelandet. Jeg fant ut at penger var inngangsbilletten, og begynte i det små med å ta noen hundrelapper fra bestefars lommeboken. Jeg kjøpte meg venner, men det skulle ikke stoppe der.

Da jeg ble vraket fra Moldes guttelag havnet jeg i kroppsbyggermiljøet, og etterhvert fikk jeg jobb som dørvakt. Dermed havnet jeg i en annen flokk, med en festkultur hvor forskjellige typer narkotika fløt fritt. Jeg flyttet mellom Oslo, Molde, Bergen og Trondheim, og finansierte festen med alt fra trygdesvindel til produksjon av GHB. Etter at jeg skaffet to våpen til Kristin Kirkemo som tragisk nok senere ble brukt på Orderud gård, ble jeg landskjent som “Pistolmannen fra Molde”. Oppmerksomheten gav meg kredibilitet i det kriminelle miljøet, men den lange festen begynte å koste.

Jeg gjorde stadig flere feil, og det tok ikke lang tid fra jeg ble løslatt fra ett fengsel til jeg ble arrestert igjen. Den siste gangen satte politimannen Kjellbjørn seg ned ved siden av meg, la armen rundt skulderen min og sa: “Hvordan har du det egentlig, Arman? Dette her ser ikke så bra ut.” Det ble det første lyspunktet i det som hadde vært en lang vei mot avgrunnen. For første gang på lenge følte jeg at noen brydde seg om meg, ikke om hva jeg kunne levere av ulovlige varer, men om meg – Arman.

Det var ikke enkelt å snu skuta. Jeg var dypt rusavhengig, et langt rulleblad og hadde sluttet å håpe. Mentalt var jeg et vrak. Den neste som tok tak i meg var fengselsbetjenten Mette. Hun fikk meg til å forstå at jeg måtte bite stoltheten i meg, be om hjelp og fikk meg inn på rusavvenning.

Selv i dag kan jeg slite med bekymringer, økonomi og søvnløse netter. Det viktigste jeg har lært er at da kan jeg be om hjelp, at det å hjelpe andre gir bedre nattesøvn, og at det viktigste har er hverandre – flokken.