Finnes god egoisme?
Jeg vil at de rundt meg skal ha det bra, og strekker meg langt for å få det til å skje.
Selv i mine verste kriminelle perioder har jeg alltid vært en altruist, iallfall overfor de som står meg nær. Etter mange år har jeg skjønt at jeg også må ha en viss grad av egoisme for i det hele tatt kunne sørge fra at de rundt meg har det bra. Av og til må jeg rett og slett prioritere bare meg selv.
I Store Norske Leksikon står det; «Altruisme er en uselvisk og offervillig holdning og handling overfor andre. Altruisme er det motsatte av egoisme.»
Som barn er vi født egoister: Vi er universets sentrum, iallfall om vi vokser opp med en eller flere i familien som bryr seg om oss. Bleier skiftes, mat dukker opp på magisk vis, vi blir fortalt eventyr og sunget for. Alle våre behov oppfylles uten at vi trenger å yte noe som helst tilbake. Og sånn skal det også være, men gradvis må vi faktisk lære å klare oss ute i verden.
Får et barn aldri korreksjon, eller helt nødvendig informasjon om skrevne og uskrevne regler, er det lett å bli en som tror at samfunnets regler ikke gjelder for dem. Slik som ultra-drittsekkene i TV-serien Exit.
Andre vokser opp i vanskelige forhold, får aldri bekreftelse på at de er bra nok, og ender opp med å tro at de ikke har noen betydning. Hvorfor skal de ha respekt for samfunnsstrukturer som ikke ser dem og respekterer dem? Hvorfor skal de forholde seg til samfunnsreglene da?
Som alle foreldre jeg kjenner, sliter jeg med å finne en gyllen middelvei i oppdragelsen av mine egne barn. Det er definitivt aller enklest å la dem få det som de vil, om det gjelder leggetid, TV-tid, skjermtid og ting de ønsker seg. Gudene skal vite at jeg har brutt egne husregler mange ganger – enten fordi jeg ikke orker en krangel eller fordi jeg rett og slett er utslitt selv.
Hver gang det skjer, vet jeg at det skaper ny presedens og ris til egen bak. Husreglene forvitrer, og du kan banne på at ungene husker det hver gang de har fått strukket reglene litt. En utslitt far eller mor har lite kapasitet til å gjøre det «riktige» enten det gjelder økonomi, å lage mat fra bunnen av eller barneoppdragelse.
Det er derfor jeg vil slå et slag for «egoistisk altruisme». Jeg prioriterer å løpe en halvtime hver dag helt alene, uansett hvor jeg er og uansett hvor kaotisk hverdagen min er. Det er ikke noe verken kona eller barna mine deltar i, men det gjør underverker på mange plan. Jeg hører på musikken jeg liker, jeg merker at jeg betaler litt tilbake til kroppen jeg har gitt juling gjennom mange års misbruk, og jeg tar en pause fra tusen jobbekymringer. Kroppen blir sliten, men lades opp til nye utfordringer.
Som alle gode ting kan det selvsagt bli for mye av det gode. Dette må balanseres med alle i familiens behov. Kona trenger like mye egentid som meg, men har jeg fått ladet opp litt, er det mye mer lystbetont å hente barna på skole og i barnehage mens hun må tilbringe nok en helg på jobb som jordmor. På samme måte må jeg faktisk stille opp når hun trenger tid alene eller sammen med venninner.
Jeg har venner som er blitt skilt, blant annet Gjermund:
– Vi trodde at absolutt alt skulle gjøres sammen, ellers var vi ikke en vellykket familie. Det var slutt på guttekvelder og jentekvelder, slutt på spilleturer, korpsturer og kafébesøk alene med en bok. Nå skulle alt sentreres rundt oss som pappa og mamma, og koselige bilder av familielykke på Face, sier Gjermund. Han fortsetter:
– Hadde vi prioritert litt mer alenetid da vi var gift, er det ikke sikkert vi hadde blitt skilt.
Det ga meg noe å tenke på.
Batterilading og vedlikehold er viktig for både elbiler, mobiler og mennesker. Jeg har innsett at både kona og jeg må lades opp av og til for at vi skal virke. En sjelden gang får vi til og med hjelp av snill slekt så vi kan ta en langhelg uten barna. Da tillater vi oss å være bare Arman og Therese, ikke pappa og mamma. Det er bra for ungene også, fordi de får gladere foreldre tilbake.
Skal du være altruist og jobbe for at de rundt deg skal ha det bra, må du også av og til være egoist.
Originaltekst: https://www.adressa.no/debatt/i/Q7331A/finnes-god-egoisme