Bly til Gull

Boka vi nylig har gitt ut – «Bly til gull – pistolmannen som kom inn i varmen» – er først og fremst Armans historie om veien fra lovende fotballspiller til superkriminell, om fallet til rennesteinen, og om alle hindrene han møtte når han bestemte seg for å klatre opp igjen. Han klarte det, mange av hans samtidige klarte det ikke, og noen er ikke blant oss lenger.

Født sånn eller blitt sånn? Kanskje tenker du at dette er fordi Arman kommer fra en belastet bakgrunn? Mange som sitter inne, gjør det, men ikke alle. Arman kommer fra et normalt hjem, og manglet aldri noen livsnødvendigheter.

Mens Arman ble kriminell, ble lillebroren Stein politimann. Oppveksten deres var nesten identisk, men mens Stein hadde gode venner, slet Arman med å finne sin plass i flokken.

Han kom til den store ungdomsskolen på fastlandet fra en liten øy. Som bonde i byen og uten de riktige merkeklærne kom han ikke inn i gjengen. Han klarte å overtale foreldrene til å la ham bo hos bestefaren på fastlandssiden.

Dermed kunne Arman mer eller mindre gjøre som han ville, uten at foreldrene visste hva han drev med. Han begynte å naske litt av sin bestefars lommebok, og plutselig kunne han kjøpe venner.

Alle vil være en del av flokken. Det neste veiskillet for Arman var da han ikke ble med videre fra guttelaget til ungdomslaget. Han fant kroppsbyggermiljøet i stedet, som hadde få grenser og tilgang på testosteron og amfetamin. Han så sterk ut, og ble dørvakt.

Det er ikke sånn at alle dørvakter og kroppsbyggere eller kriminelle, men alle miljøer har en kultur og et sett med uskrevne regler. Vil du være med fullt og helt i flokken, må du bli med på hele pakka.

Som Leo Ajkic forteller i NRK-serien «RUS»: Det er en grunn til at så mange ruser seg – når det er gøy, er det skikkelig deilig. Mange klarer fint å feste litt av og til, mange klarer å stoppe etter et par øl eller en joint.

For rundt 10 prosent av oss er imidlertid all rus farlig. De har et avhengighetsgen.

I boka har vi forsøkt å være ærlige, og vi forteller mange drøye – men sanne – historier om det som skjer når grensene viskes bort, kulturen sier at alt er lov, og det kriminelle rusmiljøet virker som det eneste valget du har.

Arman klarte ikke å stoppe før han lå foran inngangen til et kjøpesenter med overdose og oppkast over hele seg. For femte gang på to uker.

Rus er dyrt. Mange ungdommers kriminelle karriere starter som Armans: Du vil finansiere et vellykket image, og du vil kunne være med på festen. Arman er kreativ, og rullebladet langt: Han stjal biler, svindlet Nav for sykepenger og produserte GHB i store mengder. Grensene ble brutt ned en etter en.

Ingen barn bestemmer seg for å bli rusmisbruker og kriminell. Veien frem til at Arman leverte Orderud-våpnene til Kristin Kirkemo består av mange små dårlige valg. De valgene ble gjort mulig av et ønske alle har om å være en del av flokken, av mangel på å bli sett og dermed mangel på kontroll.

Alle kan gjøre feil. Et menneske er aldri bare det du ser. Boka handler mye om de menneskene som til slutt så Arman da han var på sitt mørkeste punkt, en blåhvit, tynn, ensom og rusavhengig stakkar.

Det er viktig for oss å vise at alle kan tråkke feil. I boka forteller politimannen Kjellbjørn, som satte Arman på rett spor, om en ungdom fylt av fart og spenning, hvor han kjørte fort på mørke veier og på bane. Inntil det gikk galt med kameraten hans, som kræsjet og ble lam. Da bestemte Kjellbjørn seg for å bli politimann, og har i sitt virke etter det hatt et stort hjerte for «tøffingene» som ikke er så lett å like.

Politimannen Kjellbjørn brukte tid på å snakke med Arman og gjøre ham bevisst på at alt handler om valg. Men han var ikke alene: Fengselsbetjenten Mette gav seg ikke før hun fikk Arman på rusavvenning. Nav-lederen Kari gav Arman en jobb, til tross for advarsler.

Fellesnevneren for alle tre er modighet og en evne til å se potensialet og ressursene i alle, selv om de ikke er så lette å like.

Tid er tillit. Som far eller mor er tid ditt viktigste virkemiddel for å se barna dine og unngå at de faller utenfor. Tid til å skape tillit, ikke oppdra, for det gjør du hele resten av uka, i tidsklemma mellom jobb, barnehage, skole og leggetid. Hverdagen er tøff og tidsklemma stram for de fleste, det vet vi alle.

Men: Klarer du å sette av en halvtime i helga som bare tilhører barnet ditt og deg. Ikke telefon, ikke TV, ikke oppdragelse, bare du som vil skjønne hvordan barnet ditt har det, vil det betale seg med tillit.

Det kommer til å være kleint i begynnelsen, og du kommer til å få protester om at det går ut over spilletid eller lek. Sakte men sikkert kan du skape åpenhet også om det som er vanskelig.

Du når lettere inn dersom du forteller om egne erfaringer fra da du var på samme alder, også når du tråkket feil. Fremstiller du deg selv som perfekt, oppfattes du ikke som en som har noe å bidra med.

Hva kan flokken gjøre? Lokalmiljøet ditt har mange organisasjoner som jobber for barn og unge. De trenger alltid frivillige. Om du ikke har kapasitet til å bidra med egen tid, trenger de alltid økonomisk støtte til å hjelpe foreldre med å skape et trygt reisverk rundt våre barn og unge.

Vi liker setningen: «Lik meg når jeg fortjener det minst.» Politimannen Kjellbjørn klarte på ti minutter å skape tillit nok til at Arman begynte å tro at han faktisk hadde et valg.

Vi trenger mange flere som Kjellbjørn, som hjelper de som ikke er så lette å like å finne den riktige flokken. Kanskje er du en av dem?